Julekalender # Iii Poem by Gunnar Mo.

Bolivia så for det meste ut som Slovenia, Den eneste synlige forskjellen var at i den Bolivianske ørkenen hadde noen bygd skitrekk på kryss og tvers. Sansynligvis rester etter politikere eller indianere.
Otto var muggen etter episoden på grensen. Han hadde sluttet å skravle. Nå nøyde han seg med å tromme på hagla, og å plystre demonstrativt mellom fortennene.
Det passet meg bra. Jeg lente meg tilbake, sugde på koagaulloisen min, og studerte Bolivias brune himmel.

En ufattelig sår og desperat serie med bannskap trakk meg ut av søvnen. Otto var ute av seg.
Selv om menneskene hadde glemt kunsten å dø, var bilene fremdeles i stand til å holde fast i denne fornemme tradisjonen. Bilene døde som om de deltok i de samlede klassiske dramaer. De gurglet, rallet, sank sammen, og utåndet.
En bil hadde i regelen mere sjel en mennesker, så når en bil døde var det med nyslipte harper.
Ottos bil forlot oss, og Otto tok det tungt.
'Ikke faen, ' ropte han, 'Ikke faaeeeen! '
Vi gikk ut av bilen begge to. Otto åpnet panseret, og vi kunne konstatere at en videre obduksjon var unødvendig.
'Schvartbeisa pessfett helveteeee! ' Otto hevet armene, og blikket, mot Bolivias brune himmel. Han hyttet med hagla.
'Du lar meg forvalte fingeren din, men du stjeler mine kvinner, og min historie, ' hylte han mot himmelen. Jeg forsto ikke hva han mente.
'Du er død for alle unntat meg. Jeg er den siste rest av din eksistens, og derfor vil du knuse meg.' Otto var hvit i ansiktet. Han frådet.
'Det er faen snyte meg ikke aktuelt! ' Han var så sint nå, naturbarnet, at han dirret og ble utydelig.
'Gjør deg klar Gud! Nå kommer jeg og tar deg.'
Han stakk hagla inn i hareskåret sitt, og trakk av. Han veltet ned i motorrommet på sin avdøde bil. Panseret klappet igjen over beina hans.
Exit Otto.
Naturlige Otto ble født med åpen gane, og døde med åpent sinn.
Jeg var sikker på at han døde. En mann som brydde seg om penger hadde ikke glemt kunsten å dø.