Jan Erik Vold

Temple
bells
ringing. Buddha smiles. Jesus
bleeds. Buddha

talks
about
suffering. Jesus
about

salvation. Buddha
talks about the road. Jesus
about
the goal.

*

Buddha
says: It hurts
all
the

time. Jesus
says: At the end
salvation
will come. Buddha says: At best

the
deleatur
of
everything.

*

Water
won't
change
its mind. Water doesn't have

to
be
asked
twice. Water

follows
the thermometer. Ice. Liquid. Steam.
What
do I care?

*

Cloud.
Sea.
Glacier. What did I
care? Water

rising. Water
sinking. Water will polish
every
thing

round. What's jagged
becomes
round. What's jagged becomes round. Then
the light went out.

*

He was shooting
in order
to kill. He fastened
his bomb belt

in order to
kill. His thought
is on
the trigger, on the

release. That is no
thought.
That is
compulsion.

*

We murder the
mountain
people
by compulsion. The mountain people

murder
us
by
compulsion. We

because we have ideas. Ideas
are made
of air.
The mountain people belong.

*

Cliff wall
against
cliff wall, and you'll
have

an echo? But when one mountain
blows
the other
into pieces? Or blows

itself into pieces? Then you must
retreat into caves
and wait. Until the mountain can be shaped
into a pyramid.

*

The lowest
is the
highest, in the mirror's
reflection. But when the mirror

is
broken? The mirror
can't
be

broken, can't be broken, can't
be
broken. If it is
an ocean.

*

The mirror
can't
be shattered
by a

long-range scope rifle. The mirror
can
only
rise. Or

sink. If the mirror sinks, we will
all
rise, upside
down.

*

If the mirror
rises, we will
all
drown, for real. Not each

and every
one. Only the poor. When the
poor
vanish, others will

appear. In the end
it'll be
our
turn.

*

When the
Empire State Building
beams
like a lighthouse in the ocean. Then

we'll
know
what
the word

TERROR means.
Then
there'll be
no need for martyr pilots.

*

We keep quiet
about
what
we

know. The wise
keep quiet. The
dumb
keep quiet. There is no difference

between dumb
and
wise. Mirror
doesn't know. Ocean knows.
...

Et nytt møte - og all den
smerte

dét
innebærer. Likevel

gleder vi oss, likevel
trekker vi

i alle salighetens
spaker håndtak og hendler, jackpot

på jackpot!
mens myntene raser

ut, de er flere og kommer fortere
enn vi kan samle

dem opp - la gå
med det, la gå med det.

Å veksle
disse sjetongene inn, det er der

det virkelige
arbeidet ligger.
...

A new meeting - and all
the pain

bound
to follow. Even so

we're happy about it, pulling at
all the

handles, levers and sticks
of joy, jackpot

upon jackpot!
while the coins gush out

so fast
and so many that we cannot

collect them - never mind about
that, never mind.

Cashing in
these chips, that's where

the real work
begins.
...

Når sorgen kommer, har sorgen
ikke noe

språk. Den er
en sorthet, et fravær, et savn - mange navn

har sorgen, men ingen
av navnene er sorgen. Å bære sorg

er å ikke ville stå opp
om morran, ikke klare løfte

foten fra fortauet, ikke komme fri
fra det samme stikk i brystet

som i går, i forgårs, dagen før der igjen
hver gang du passerer

de og de stedene i byen, de og de landskap
i sjelen, de og de navn

på hva det var du mistet: en kropp, en latter, en letthet
- et blikk å møte. Har de

øynene navn? Heter de Oscar? Heter de
Kathinka? At O eller K er borte

er ubegripelig, ubegripelig, ubegripelig
- har det noe navn? At

K eller O aldri mer skal legge
hendene på pannen din gjør ubeskrivelig vondt

- har det noe navn? At fuglene ikke
synger. Den sorthet

vi kaller
sorg. Varer sjelden mer enn syv år.
...

When sorrow comes, there is no
language

for it. Sorrow
is blackness, is absence, is yearning - many names

can be used, none of which
equals sorrow. To bear sorrow

is not to want to get up
in the morning, not to manage to lift your foot

from the sidewalk, not to be able to escape
the same stab in your heart that you felt

yesterday, the day before yesterday, two days
before yesterday, every time

you pass those spots in town, those landscapes
of mind, those names

for what you lost: a body, a laughter, a lightness - a pair
of eyes to meet your own. Do those eyes

have a name? Are they called Oscar? Are they called
Kathinka? The fact that O or K is gone

is incomprehensible, incomprehensible, incomprehensible
- is there a name for it? The fact

that K or O shall never place a calming hand
on your forehead brings pain

beyond words - is there a name for it? The fact
that no birds

sing. A blackness
called sorrow. Lasts seldom more than seven years.
...

1
Du kan kalle meg en
elg. Jeg
er ingen elg men jeg har
en elgs

tålmodighet
utholdenhet
styrke - en elgs
godmodighet. Jeg sparker hardt

men sjelden.
Bare
når
nødvendig.

2
Du ser meg
på
trafikkskilt
i skogbrynet, på olje

malerier
under stormende sky, i
kontur
mot en kanadisk

solnedgang. Selv er jeg
et
annet
sted.

3
At jeg bor
i en novelle
av Tarjei
Vesaas. Med høy nakke

og søkende mule, som vet
hvor
barken
smaker. At jeg ikke

lar meg lokke
av landeveiens
små
listige speil.

4
Det fins
en innertier. Den er ikke alltid

der du
tror.
...

1
You may call me an
elk. I am
no elk but I have
the patience

endurance
strength
of an
elk - an elk's goodnaturedness. I kick hard

but seldom.
Only
when
necessary.

2
You see me
on
road signs
by the wood's edge, under

the thundering skies
of an oil
painting, outlined against a Canadian
sun

set. But I dwell
some
place
else.

3
That I live
in a story
by Tarjei
Vesaas. With a long neck

and an eager
muzzle that knows where to look
for the juicy
part of the bark. I'm

not to be
fooled
by the highway's
tiny and tempting mirrors.

4
Yes, there is
a bull's eye. Not always

where you'd expect
it.
...

Jaroslav Seifert
fikk Nobelprisen, et leit slag
for hjemlandets
myndigheter, som nå

hvor nødig de enn
ville, så seg
tvunget til å godta iallfall et smalt
utvalg av diktene

oversatt
til andre
språk. En person høyt oppe i hierarkiet tar opp saken
hjemme hos dikteren, ber

treogåttiåringen forstå
hvilken vanskelig vurdering det er
for Kulturkontoret å velge
de rette

diktene. Seifert sier ja og ha
og hører tålmodig
på.
Plutselig spør han

mannen fra Administrasjonen: Husker forresten De
hva kulturministeren
under Balzac
hette? Byråkraten

stusser, stanser
og medgir
at det gjør han faktisk ikke. Nei
nettopp, sa Seifert.
...

Mr. Jaroslav Seifert
received the Nobel Prize, a sad blow
to his country's
authorities who unwillingly

found themselves
forced to accept
at least
a small portion of his poems

translated into
other
tongues. A high-ranking official
comes to visit

the poet in his home, asking
the 83-year-old man to understand
the difficult decision
the Cultural Committee is faced with, having to select

the proper poems. Mr. Seifert, patiently
listening, agrees to
everything
said. All of a sudden

he asks the man from the
Administration: Do you happen to recall
who was the Minister of Culture
under Balzac? The bureaucrat, somewhat

puzzled, is taken aback
and has to admit
that no, he doesn't. Well, Mr. Seifert said, there
we are.
...

1
Kan
altså ingenting
erstattes
med

ingenting?
spurte prinsen. Ja, det ser
slik
ut, sa fuglen

fra Kapingamarangi, for den som lar
være å skjelne
mellom
ja og nei.

2
Lar våre
å skjelne mellom ja
og
nei, spurte

prins Adrian, hvordan? Nei, det gjelder
å finne fram til
et ekte
stykke ingenting. Da merker du

det koster
ingenting
å gi det
bort, ingenting å holde på det.

3
Adrian
spurte: Hvordan vet man om ingenting
at det er
ekte? Fuglen

høynet nebbet
og sa: Når det
som fins er like virkelig som det
som ikke fins, når

det som ikke fins
er like virkelig som det som fins - that's
when your heartache
comes to an end.

4
Det var en vakker
dag. Bølgene
brøt
om den vesle øya, ute

i havet. Prinsen lå på stranden, under
solen, utenfor
språket. Han gned seg
i øynene, nikket

på hodet, da fuglen
sa: Prins
Adrian, jeg har fløyet langt, helt
fra Kapingamarangi - det

har jeg gjort for å synge
ingenting-sangen
for
deg: "Når ingenting

møter ingenting
oppstår ingenting, oppstår ingenting.
Når ingenting
savner ingenting, ønsker

ingenting - da er
alleting
i
ro." Solkverna malte, sanden

den glødet, prinsen
visste ikke
hvor han var. Prinsen han
lo.
...

1
So nothing
can
be
replaced

by nothing, then?
the prince asked. Yes, so
it
seems, said the bird

from Kapingamarangi, provided
you make
no distinction
between yes and no.

2
Make no
distinction between yes
and
no, Prince Adrian

asked, how? Well, first
you must
come upon a genuine
piece of nothing. Then you'll find

it costs you
nothing
to give it away, nothing
to keep it.

3
Adrian
asked: How can you tell
whether nothing
is genuine or not? Raising

its beak, the bird said: When
that which exists
is just as real
as that which doesn't, and when that

which doesn't
is just as real as that which does - that's when
your heartache
comes to an end.

4
It was a beautiful
day. The waves broke
around
the tiny island, far off

in the ocean. The prince
was lying on the beach, under the
sun, beyond
language. He rubbed his eyes

and nodded, when the bird
declared: Prince
Adrian, I've flown a great distance, all the way
from Kapingamarangi

in order
to sing
you The Nothingness
Sang: "When nothing

meets with nothing
nothing
will come up, nothing will come up.
When nothing

needs
nothing, lacks nothing - that's when
everything
will be at peace." The sun mill was grinding, the sand

was burning, the prince didn't know
where he
was. The prince, he just
laughed.
...

Det varme
berget
og den varme måsan, det varme
gresset, det

vennlige
grønne, nesten gult
av all
tørken

i år, i sommer, sommeren
den beste
tiden
vi har - se det røde

i horisonten, det
røde på kvelds
himmelen, veier du ville
ta og veier

du aldri
tok, veier du
prøvde
deg fram på og veier som forble

i det
blå, himmelens
blå, du en usynlig Jacob
på en usynlig

stige, usynlige
veier, uprøvde
lokkende
uframkommelige veier - og hvite

veier mellom hvite
stakitt
ryddig satt opp
mellom de

huser som står
der de står, hager som har bestemt
seg for
sine gjerder, veiene

derimellom, veiene
vekk, ut i en natt
som ingen
ende

har - ingen sommernatt men et
stummende
mørke
der selv ikke

stumheten
fins, der ingen fins
til å være
stumme, ingen stemme

som stum
kan være - dén
veien, dét
mørket, vägen som ingenstans

för - og så veien
tilbake, der Weg
zu
Dir, spiralen

vendt, stakittgjerdene rulla
på plass
igjen, løypa
som fører til hageporten

grindknirken
godlåten
heme, en enkel indianer
som venter, som

ventet, som sa'a hun ville
vente, ved
telt
åpningen hele

tiden, med
dette
smilet
og hodet på skakke ("vi lurte så på

hvor det
ble av
deg"), indianervennligheten
som var der

hele tiden, bålet
på peisen, flammene
fra bålet, ilden inne i de
flammene, glimtet

i et par
funklende øyne - var de
brune? var
de blå? blanke

var de, et mandellys
som steg
fra
kropp

av varme, dame
med
hank i, dame
med dør, wigwamen

venter, wigwamen
står
åpen - dit inn går han, og
wigwamens

teltdør
lukkes
mot sommernattens blonde
skumring, en og annen

stjerne, en og annen
flaggstang
blir
tilbake, en og annen

flaggermus
flakker fra og til, fra
og til
mellom bjørkenes

rom, bjørketrærne som står
opp mot
himmellyset, hvert
blad

så svartgrønt, hvert blad
i ro, du
min
wigwam, du min

squaw - snart
røke
kroppenes
fredspipe sammen!
...

The warm
rock
and the
warm moss, the warm grass, friendly

green, turning
yellow
from
the dry weather

of this year, this summer, the summer
being
the best
time of the year - look at the red

stain of the horizon, the red
edge of the evening sky, all the roads
you wanted
to take and all the roads

never
taken, the roads that you
tried out
and those that remained

up in the
blue, the blue
of the sky, you the invisible Jack
on the invisible

ladder, climbing
invisible roads, untried
and challenging , impassable
roads - as well as white

path roads rolling between white picket
fences
orderly strung
between

grounded
houses, surrounded by gardens
that know
their fences, the path roads

winding in between, leading
into
a night
which

never ends - not a summer's night
but a
deafening
darkness where not even

speechlessness
is, where nobody is who could be
without
speech, where

no voice
is
that could be
mute - that road, that darkness, the road

flutters
back and forth, back and
forth
in the open space

inverted, the picket fence
unrolled, the road
leading
to the squeak

of the good old
back
yard
gate, a plain Indian waiting, who has

been waiting, who said she'd always be
waiting
by the
entrance

of the tent, with a smile
on her face
and her
head slanted ("we were wondering

whatever
became
of
you"), the ever-present

friendliness of an Indian, the fire
burning, the flames
of the bonfire, the blaze of
those flames, the inner glow

of a pair of
sparkling
eyes - were those eyes brown? were those eyes
blue? all aglow

is what
they were, an almond light
ascending
from

a body of heat, you lady
with
a handle, you lady
with a door, the wigwam

is waiting, the
wigwam is open - that's where
he'll
enter, the wigwam

closing
its door
towards the blond twilight
of a summer's night, one single star

is out, one single
flag
pole
remains, one single bat

flutters
back and forth, back and
forth
in the open space

between the birches, drawing
their
contours
against the glimmering sky, every leaf

greenish black, every
leaf
dead still, you my
wigwam, you

my squaw - soon we'll be smoking
the peace pipe
of our
bodies together!
...

Radka Toneff (1952-1982)
Om høsten. Bladene faller. En venn
kjører inn

i skogen, en av dem som alltid hadde
et smil og en omtenksomhet

på lager - så var hun likevel
sans canoe? Balladen om de triste unge menn er ikke

sangen om bjørka, som blir oker
når vindkulene

kommer. Eller kulda tar fram
avbitertanga. Hva for plagg er det som ligger

på bakken, der bjørketreet
stod? Radka, we miss you. Sola skinner

som en sengestolpe
over granholtet.
...

Norwegian jazz vocalist, 1952-1982
It's autumn. Leaves are falling. A friend
drives her car

into the woods, she who was always with us
with her smile and her

thoughtfulness - yet she was
sans canoe? The ballad of the sad young men is not

the song of the birch, turning golden
when the wind gusts

hit. Or the frost
pulls out his wire cutter. What kind of garments

lie on the ground, where the birch tree
stood? Radka, we miss you. The sun shines

like a bedpost
above the spruce grove.
...

1

Et tre
er et tre og det holder
ingen
pressekonferanse, hverken

når det vaier
i vind
eller
felles av storm. Et tre

er et tre
og en
dag
er det ikke.


2

Et
tre står i silhuett
mot
juniaftenlyset

og løfter
en svarttrost
mot
himmelhuset

eller ei. Et tre står og tier
mens
sangen lirker
treet opp med rota.


3

Et tre står og venter
på at ingen
skal
komme, på at regnet

skal falle, på at
klorofyll skal
gjøre
jobben sin. Et tre står og famler

med vindens tanker
uten å vite
hva
vinden farer med.


4

Oppfylt
av sin egen
kropp. Står og
dreier

skyggen rundt
med sol
og
vind. Speiler kosmosklokkas

tikking
uten å ha ytret
et
ord.


5

Treet og dets
broder
ikke-treet
står klipt i papp

på marken
der vi
lever. I etasjen under suger røttene
mot

mørket. Vinden er alfabetet
som
for
svant.


6

Ikke-treet
svarer: Du fins, fordi du
holder
hva lyset

lover. Hva med meg
som ingenting
holder
fast? Som ikke vet forskjellen på

finnes og fantes.
Røttene
pusler
i mørkets blekkhus.


7

Og da har vi ikke
snakket
om
ikke-røtter. Og da

har vi
ikke
snakket om
ikke-røttenes speilvendte

tre. Kvadratroten
av
minus
eik.


8

I mørket fester ikke
bildene
til filmen. I mørket
stiger

en totempæl
med
utskjæringer på, som falmer
når vi titter

etter. Den som vil se
må
se
med fingertuppene.


9

To
tem
pæl
en

krummet seg til en
liv
bøye.
Døgnet

kollapset, stormen steg. Vi hadde alle
vår
fulle
hyre.


10

Lysets
søyle
sank og forsvant. Mørkets
kubus

ekspanderte. Det
ingenting
jeg
gikk på, var en tynn

hinne. Gikk
jeg på myr? Gikk jeg på is? Var jeg en fugl
som ikke sank
i?


11

Steinen
sakk. Fuglen fløy
inn
i granskogmørket. Sitter

etsteds og er
hubro.
Ser
alt. Ser alt

med to bokstaver. Hårene reiser seg
på
et
menneske.


12

Neste morgen
kom lyset
tilbake.
Solen kan ingen

skue.
Stråene
vaiet, som om
ingenting

var. Fluene
i karmen
stod opp fra de døde. Dunset mot ruta
og ville ut.
...

1

A tree
is a tree and it never
gives
a press conference, neither when

it sways
in the wind
nor
falls in a gale. A tree

is a tree
and one day
it is
not.


2

A tree is outlined
against
the blond dusk
of a June day, lifting

a blackbird
towards
the
heavenly mansions

or not. A tree
keeps quiet, as the song
gently
pulls the tree up by the roots.


3

A tree is waiting for
no one
to
come, for the rain

to fall, for
chlorophyll
to do
its job. A tree is fumbling

with the thoughts of the wind
without
knowing
what the wind is up to.


4

Engrossed
by its own
body, the tree stands and turns
its shadow

after the
sun
and the
wind. Reflects the tick

of the cosmic clock
without
uttering
a word.


5

The tree and its
brother
the non-tree
are cardboard cut-outs

on the ground
where we
live. One floor down the roots
are sucking

the dark. The wind is the
disappearing
alpha
bet.


6

The non-tree
replies: You exist, because you
hold
what the light

promises. What about me
who can
hold
nothing? Who cannot tell

is from was?
The roots
tinker
in the inkwell of the dark.


7

And still we have not
spoken
of
non-roots. Still

we have
not
spoken of
the mirror-inverted tree

of the non-roots. The square
root
of
minus oak.


8

In the dark
the pictures
don't show on the film. In the dark
a totem pole

rises, with
carvings
that fade
when we look

closer. The only
way
to see
is with your fingertips.


9

The
tot
em
pole

bent itself into a
life
buoy.
Time

collapsed, the storm took off. We all had
our
hands
full.


10

The column
of light
lost
and gone. The cube of darkness

expanding. The
nothing
I
walked on was a thin

coating. Did I walk
on a marsh? Did I walk on ice? Was I a bird
that didn't
sink?


11

The rock
sank. The bird
flew
into the dark spruce forest. Sits

somewhere and is
an owl.
Spots
everything. Sees everything

in two letters. The hairs will rise
on the back
of
a human being.


12

Next morning
the light
returned. No one can gaze
at the

sun.
The grass swayed, as if
nothing
was the matter. The flies

in the window frame
rose from
the dead. Bouncing against the pane, they
wanted out.
...

Jeg tar en tusjpenn
og tegner
en
indianer

på himmelens
duk. Det er
mitt monument. Det er
den hjelpen

vi
venter
på. Risset sender jeg i en konvolutt
til Robben Island.

*

Selv om jeg har glemt
postsone
nummer. Selv
om jeg har

glemt
kontonummer. Selv om
jeg har
glemt fødsel- person- sykkelramme-

nummer.
Jeg sender mitt brev
pr. flaskepost.
Forutsatt at det fins hav.

*

Når kloden ikke lenger
er
kloden. Når den magnetiske
nordpol

tar til å vandre
som
flytt
samene. Når isberget styrter

og blir papp
masjé.
Stryker
ufarlig langs Titanics skrog.

*

Ordet
KRIG. Ordet
GIRK.
Mot denne

realitet
må også Wittgenstein
tie. Stein
gen

witt.
Reiste siden til GNORE. Kriveligheten
be
står. Nei, ekspanderer.

*

Hvordan
unn
slippe
regnet? Hvordan unnslippe

mørkets
frem
brudd? Hvordan
unnslippe de fjernstyrte ravnene, som løs

gjøres så nennsomt
at det ikke
merkes. Ikke
på våre barns kropper.

*

Ingen får lov
til
å ikke
se ut som

oss. Tenke som oss, smile
som oss, tvile
som
oss. Dyrke

Gud
som oss. Om alle land
lå øde.
Det står på pengesedlene.

*

Digitale
tusenlapper, som de fattige aldri
får i
neven. Fingeravtrykk

etter folk
som fikk hendene skåret
av. Taxisjåføren spurte: Betaler du
med cash? Ja

kontant, sa kunden, du vet
sånne
med
vannmerke i?

*

Som de nye
tannlege
borene. Smerten
kommer

hverken før, under eller
etter.
Emaljen
ble som ny. Det er bare

tannkjøttet
som
må
trekkes.

*

Hun spurte: Hva skal du
med all
den
brosteinen? Den du

har vippet opp
med
spett? Tror du sannheten
skjuler seg

under brolegningen? At det er der
de holder
trikkeskinnene
fanget?

*

Også et menneske
er
av
papir. Det kan rives

i stykker, det
kan
klippes opp, det kan brennes. Det kan
krølles

sammen og kastes
i kørja.
Et papir
får intet gravkors.

*

Gamle filmavis
opptak
fra kampene
på Okinawa. Noen

av de
grusomste
i hele
annen verdens

krig. Fordi det var så mye
bajo
nett
bruk.

*

Et håndtrykk, et blikk, en
kropp
i
den ene

vektskåla. All
verdens
dårskap
i den andre. Rått

parti, sa
vi på løkka, blindt speil.
To svarte
hansker i solnedgang.
...

I take a felt pen
and draw
an
Indian

on the canvas
of the sky. That is my
monument. That is the help
we're looking

for. I put the sketch in an
envelope
and send it
to Robben Island.

*

Even if I've forgotten
the zip
code. Even
if I've forgotten the bank

account number. Even if I've forgotten
the social service
number, the
passport number, the bicycle

number. I send my letter in a bottle
to be thrown
into the water.
Provided there is an ocean.

*

When the planet no longer
is the
planet. When the magnetic
North Pole

starts to move
like the
migrating
Lapps. When the iceberg falls apart

and turns into
papier
mâché. Glides harmlessly
along the hull of the Titanic.

*

The
word WAR. The word
RAW.
Against this

reality
even Wittgenstein will have to keep
quiet. Stein
gen

witt.
Travelled on to RONWAY. Erality ex
ists. No, ex
pands.

*

How to avoid
the
rain? How
to avoid

the coming
of
dusk? How to avoid
the remote-controlled ravens, released

so deftly
that they leave
no marks. Not on the bodies
of our children.

*

No one is allowed
not to
look
like us. Not

to think like us, not to smile
like us, be in doubt
like
us. Trust

God
like us. Even if every country
were a wasteland.
That is written on the bank notes.

*

Digital
one-thousand-bills, which the poor
will never lay
their hands on. Fingerprints

of people
that got their hands
cut off. The cab driver asked: You pay
cash? Yes

paper money, the passenger
said, you know, those
with a
watermark stamp.

*

Like the modern
dental
drills. The pain comes
neither

before, during or
after.
The enamel
will look like new. It's only the gums

that have
to
be
extracted.

*

She asked: What are all
those cobble
stones
for? Those

you have tilted
up by a
lever? Do you think that the truth
hides

under the pavement? That that's where
they keep
the tram rails
hidden?

*

Even a human
being is made
of
paper. It may be torn

to pieces, it
may be
shorn to shreds, it may be burned. May
be crumpled

up and thrown
into the bin. A piece of paper
will get
no cemetery cross.

*

Old newsreels
from
the combats
on Okinawa. Some

of
the
most
cruel throughout

World War II. Because
of
the
bayonets.

*

A handshake, a firm look, a
human body
in
the one

scale. All the world's
stupidity
in the
other. Bad, we said, when

we were
kids, real bad. A blind mirror.
Two black gloves
in the sunset.
...