Julekalender # Vii Poem by Gunnar Mo.

Hun snerret, og rev stigen fra Mexico. Hun slengte den i gulvet, og rev ut defå skuffene som var i rommet.
Ivan Mexico ble stående, fulgte henne betatt med øynene. Armene hans vippet foran de massive maven hans, og det så ut som om han prøvde å ta henne inntil seg. Med unntak av hagleløpets avtrykk i pannen hans, som forøvrig så ut som et evighetsymbol, var hele ansiktet fiolett.
Klakk klakk klakk, hun hadde funnet en kniv i en av skuffene, og nå la hun den mot Mexicos kinn. 'Penger, ' gjentok hun.
Ivan Mexico stirret bare tåpelig henført på henne.
'Tosk, ' freste hun, og kjørte kniven inn i Ivan Mexicos skulder.
Hun forlot oss, og i døren påpekte hun at knivene våre kledde oss. Som de fortapte dustene vi var. Hun smilte rommet fullt av honning, og smeiset igjen døren så hele brakka truet med å falle sammen.

'Jeg er forelsket, ' sa Ivan Mexico da piken hadde forlatt oss. Vi ble sittende stille en stund og smakte på dette fremmede ordet som vi hadde hørt så ofte på TV.
Mexico så lurt på meg.
'To menn, to armer, ' sa han og dyppet krusene i spritbøtta.
Vi drakk.
Vi spydde.
Vi sukket.