Julekalender # Ll Poem by Gunnar Mo.

Det massive, fleskebeinet hadde tilhørt en slovensk bondekjerring. Det var revet av ved hoften. Det hadde sko og strømper, og manglet bare den slovenske bondekjerringa.
'Blir spenn av dette, sa Otto, og slengte beinet inn i baksetet. Det hadde han sikkert rett i. Jeg hadde hørt at jentene i Paris likte å pynte seg med friske lårskiver, og at motehusene gjerne bladde opp noen lapper for et lytefritt bondelår.
Men hvem brydde seg om penger? De gammelmodige romantikerne pleide ellers bare å forsyne seg. De levde med en illusjon om behov. De fleste hadde forlengst gitt blaffen i behov. De levde uten mat, uten vann, og uten å gå noen steder. Jeg hadde hørt om flere generasjoner som levde i samme seng mens de hang sammen i navlesnorene sine. Folk dreit i å dø. Hvem faen trengte penger?
Anakronismen Otto trengte penger. Naturbarnet hadde hadde fremdeles noen ur-instinkter gjemt i genene sine.
'Skulle ikke du ha fyr? ' spurte han, og rakte frem en tent lighter.
Jeg satt i bortreiste tanker, med sigaretten som et herpessår på underleppa.
Otto ga meg fyr.
Aske dryppet ned i fanget mitt.
Grenseovergangen kom sigende opp i frontruten.

'Det er folk her, ' sa Otto. Han spente hanen på hagla da vi kjørte inn på grensestasjonen. Foran det slitte murbygget satt en gutt i tenårene. Han hadde grensevaktenes uniform på seg. Han var høygravid, og satt og vippet på en barkrakk.
'Er det i live? ' Ropte Otto muntert til vakten, og nikket mot den struttende magen.
Vakten trakk likegyldig på skuldrene.
Otto så på kniven i skulderen min.
Jeg ristet på hodet.
Otto satte opp bedende hundeøyne.
'Ikke faen, ' sa jeg, 'Kjør! '
Vi forlot Slovenia, og kjørte inn i Bolivia.