Etter Klokken Ett Poem by Gunnar Mo.

Hun elsker meg-elsker meg ikke.
Mine hender plukker prestekragen
og etter å ha brukket fingrene
slenger jeg unna.restene
Så de første blomsterknoppene
man tilfeldigvis fikk
er plukket,
og redegjordt
og spredt ut i mai.
La et ansiktstell
avsløre mine grå hår.
La sølvet i årene
klinge i det uendelige!
Skammelig sunn fornuft -
sverger jeg
aldri vil komme til meg.


klokken er to
du sover allerede.
I natten
med melkeveien
og sølvskimmer fra stjernene
Jeg har ikke hastverk,
og det er ingen vits i at jeg
vekker deg og forstyrre deg
med med mine ekspress telegrammer.


Havet gråter
Havet hviler
Som de sier,
hendelsen har kokt bort.
Det fortapte øyeblikket
krasjet på Filisternes rev
Du og jeg
er avsluttet
Du trenger ikke å gjenta
gjensidige skader,
problemer
og sorger.


Ser dine øyne
i en verden som rolig sover.
Natten hyller himmelen
med sølv konstellasjonene
I øyeblikk som dette
reiser man seg og snakker
til epoker
historien
og verdens skapelse.


Jeg kjenner ordenes makt, og ordenes gift
De er ikke publikums favoritter
Fra ord som dette bryter kistene ut av jorden
og på sine ben av eik kommer de fremover
De kan avvise deg, upublisert, uten trykk.
Men hestens sal og hjord driver dine ord frem
Århundrer sleper seg, og jernbaner slynger seg
for å slikke poesiens sløve hender.
Jeg kjenner ordenes makt.
Tilsynelatende bagateller som faller
som kronblader under dansende heler.
Men det er mannen med hans sjel, hans lepper, hans ben.


Vladimir Vladimirovich Majakovskij