Anita Poem by Gunnar Mo.

Tobakksrøyken kveler luften.
Rommet
er et kapittel
i Aleksei Kruchenykh's helvete.
Husk -
utenfor dette vinduet
er galskapen.
Jeg rørte dine hender
Du sitter fremdeles her
med hjertet beskyttet av stål
I morgen
vil du kaste meg ut,
kanskje med forbannelser
I den dunkle vestibylen
brekker armen min av
i skjelvingene
som ikke passer i ermet på jakken min.
Jeg skal løpe ut
kaste kroppen min i gaten
Jeg skal fantasere
vill og pisket av fortvilelse.

Ikke la det skje
min kjære
min elskede
la oss forlate hverandre nå
Tross alt
er min kjærlighet
kun en en tung vekt
hengende på deg
uansett hvor du går

La meg velte frem det siste endelige skrik
av bitter, såret sorg.
En utmattet okse
vil flykte
legge seg i det kalde havet
Foruten kjærlighet
har jeg
intet hav
og din kjærlighet åpner seg ikke for flere av mine tårer
og bønner om fred

Når en sliten elefant ønsker fred
sleper han seg til sin hvileplass i solen
Foruten kjærlighet
jeg har ingen sol

jeg vet ikke engang hvor du er
eller med hvem du er
Når du torturerer en poet på denne måten
vil han bruke seg på sine kjære
forlange penger og anerkjennelse
for meg
er ingen lyd gledelig
kun lyden av ditt kjære navn
Jeg vil ikke kaste meg ned
eller drikke gift
eller sette en pistol mot hodet mitt.
Ingen kniv
hypnotiserer meg,
kun dine blikk
I morgen vil du glemme
at jeg forgudet deg,
at jeg brente min blomstrende sjel i kjærlighet til deg,
og et kaotisk karneval av trivielle dager
vil krølle sidene i mine bøker.
Vil de tørre høstløv av mine ord
tvinge deg til å stoppe,
gispe etter luft?

La meg i det minste til slutt
brutalt
kjærtegne
ditt valg om å forlate meg


Vladimir Vladimirovich Majakovskij


Norskifisert av Gunnar Mo